Myter, monstre og metamorfose

Publisert 12.03.2015
Der hvor myter forkler virkeligheten med en aura av selvfølgelighet, prøver Warner å kle av de ytterste lagene for å vise oss hvordan myter, fortellinger og historier gjenspeiler sin samtid.

Av Knut Melvær
Stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen

Fra Vogue til universitetet

Warner ble født i en tid og av foreldre som ikke forventet at unge jenter skulle satse på en karriere i akademia. Likevel tok hun sin utdannelse ved Lady Margareth Hall i Oxford, en av de første collegene som lot kvinner studere, hvor hun fullførte en bachelorgrad i moderne språk med fransk og italiensk. Hun gikk rett ut i en jobb som skribent i The Daily Telegraph. Etter to år, kun 22 år gammel, begynte hun som Feature-redaktør i motemagasinet Vogue.

Samtidig som hun jobbet som redaktør i Vogue skrev hun sin første sakprosa-bok The Dragon Empress (1972). Ikke lenge etter dro hun til USA hvor hun skrev Alone of All Her Sex (1976). Her demonstrerer Warner hvordan myter er ikke bare er muntlige fortellinger eller tekst i gamle manuskripter, det er fortellinger som flyter inn i alle kulturelle uttrykk.

Monstermødre og Robocop

I 1994 ble hun hyrt inn av BBC for å gjøre årets serie i the Reith Lectures. Som de fleste britiske institusjoner var den også preget av menn, siden dens start i 1948 med filosofen Bertrand Russell, var Marina Warner første kvinne til å holde Reith-forelesningene, 46 år etter.

Forelesningsrekken Managing Monsters er et godt eksempel på hvordan Warner klarer å flette sammen den mytografiske analysen av de klassiske fortellingene og den populærkulturelle gjenskapelsen av dem, med en politisk brodd. Fra dinosaurmonstermødrene i Jurassic Park og den grekse solbarnebarnet Meda – som myrdet sine barn – til en kritikk av hvordan alenemødre i media beskyldes for å oppdra velferds-igler, fremtidige barnemordere og kriminelle monstre. Hun tar oss med inn på en videospillmesse (i 1994!) og tar oss med videre gjennom mytografiske eksempler, enten det er fortellingene i Brødrene Grimm eller filmen om Robocop, og viser hvordan vi gjennom fortellinger nekter monstre forløsning gjennom forandring; vold og destruksjon er den eneste muligheten for et monster å slutte å være et monster. Warner minner oss stadig på at myter og fortellinger ikke bare er inspirasjon for Disney-filmer og lekefigurer, de brukes for å legitimere og opprettholde maktstrukturer.

Metamorfose

Forandring, eller metamorfose, er et sentralt tema i Warners arbeid. Hun muterte navnet på Ovids poetiske verk til boktittelen Fantastic Metamorphoses, Other Worlds (2002). Warner undersøker ideen om metamorfose fra Ovids mytologiske diktning, til en genealogi om Zombier og skumle dobbeltgjengere. Fascinasjonen for det skumle og det mørke er også tydelig i No Go the Bogeyman: Scaring Lulling and Making Mock (1998) hvor hun analyserer populære og den vedvarende fremstillingen av skumle mannsfigurer. Warner har skrevet nok om kvinnelige kjønnsroller til å fortjene merkelappen som feminist, men hun var også tidlig med å vise hvordan menn også kjønnes.

Eventyr inn i varmen og den offentlige debatten

Warner utfordrer ideen om at fremragende forskning må skje igjennom en innsnevring og spesialisering i et lite felt. Det er også derfor hun skal ha mye av æren for å ha gjort populærkultur, eventyr og folkefortellinger til et legitimt forskningsfelt. ((Eventyr bærer med seg de samme spørsmålene og problemstillingene som filosofer, akademikere og «seriøse tenkere» har fundert på omtrent like lenge som mennesker har fortalt hverandre historier.))

I aviser som The Guardian, New Statesman og The London Review of Books inntar Warner rollen som skribent og offentlig intellektuell. Spesielt i hennes spalter i The Guardian viser Warner en vilje til å formidle i den offentlige debatten. Hun nøler ikke med å irettesette Richard Dawkins når han uttaler at «alt utenom vitenskap er annenrangs forklaringer av virkeligheten». Er det virkelig slik at fantasi ikke har en opplysende effekt?, spør hun. Selv om eventyr kan kritiseres for manglende etikk og sviktende moral, så bruker vi disse for å føle oss litt bedre, ved å fortelle om noe som er grusomt.

Først og fremst skribent, dernest akademiker

Warner har også gitt ut fem romaner i perioden 1997–2001. I disse drar hun på sin egen familiebakgrunn (for eksempel The Lost Father (1987)) og sin mytografiske kunnskap (for eksempel Indigo (1992), og The Leto Bundle (2001)). Som Holbergkomiteen skriver: Marina Warner er et sjeldent eksempel på en litteraturkritiker som selv skriver god fiksjon. Bøkene har gitt henne flere priser, og The Lost Father var nominert til Man Booker’s bokpris i 1988. 27 år etter skal Marina Warner selv dele ut prisen som leder av Man Booker Internasjonal Prize-juryen.

På overflaten kan det virke som at Warners akademiske geografi stort sett er i vesten. Ser man litt nærmere etter, vil man finne at hun også drar på fortellinger og tradisjoner fra andre steder i verden. Spesielt i en tid hvor noen samfunnsdebattanter prøver å gjenskape og popularisere myten om et opplyst Europa i fremgang står Stranger Magic: Charmed States and the Arabian Nights (2012) som et viktig korrektiv. Ikke bare minner den oss på en felles kulturell fortid, men også at eventyrene i 1001 natt har vært mer populære i den vestlige delen av verden, enn i Midtøsten. Dette ble starten av en lang akademisk karriere, hvor Warner har vært innom flere universiteter enn de fleste.