Snur på historien

Det som skjer i en kvinnes verksted, i hytten til en landsbybeboer eller ved en trykkeripresse er like viktig som beslutninger tatt ved kongens bord eller i samlinger ved universitetets fakultet, mener historiker Natalie Zemon Davis.

Zemon Davis har i løpet av sitt liv som historiker skrevet om trykkeriarbeidere, håndtverkere, fattige, velferdsreformatorer, kvinner og mange andre.

Hun løfter ofte frem konkrete hendelser og hverdagsmenneskenes enkeltskjebner fra historien.

Gjennom sitt arbeid har hun dermed vært en pådriver i utviklingen av en desentrert historie. Hun er også opptatt av å ikke bare se historien med vestlig blikk:

- Jeg ville ikke lenger se på meg selv som en “europeist”, men ville være en historiker som skiftet område. Og når jeg skrev om Europa, eller fra hvor som helst ellers, så ville jeg alltid prøve å se historien jeg jobbet med gjennom øynene til de som befant seg andre steder i verden.

Det fortalte Zemon Davis, årets holbergprisvinner, i sitt innlegg på Holbergprisens årlige faglige symposium.

Tema i år var nettopp Doing Decentered History – the global in the local, som altså er et gjennomgående tema i Zemon Davis' forskning.

Desentrert historie

Desentrert historie berører både historikerens perspektiv og temavalg.

Det vil si at historikeren ikke presenterer fortiden utelukkende gjennom ståstedet til en enkeltstående del av verden eller til en mektig elite, men utvider perspektivet sosialt, kulturelt og geografisk. Slik introduseres nye stemmer i historieskrivingen.

Det er mange forløpere til denne utviklingen innen historiefaget. I sitt innlegg på Holbergpris-symposiet skisserte Zemon Davis opp de viktigste tendensene i den desentrerte historien i tiårene etter 2. verdenskrig.

Den første sosiale bølgen av historieskriving hentet sine hovedpersoner fra arbeiderklassen eller de lavere sosiale lag: slaver, håndverkere, handelsmenn, industriarbeidere, landarbeidere og så videre.

Den andre sosiale bølgen startet på 1960-tallet og brakte kvinner og kjønn frem i forgrunnen. Idet kvinner ble del av det historiske narrativet, ble rigide forestillinger om sentrale maktstrukturere underminert gjennom studiet av husholdninger, familier og seksualitet.

Geografisk bølge

Den geografiske bølgen innen desentrert historie vokste ut av spørsmål som oppstod gjennom studier av arbeidere og kvinner sammen med utfordringene som ble gitt av uavhengighets- og postkolonialbevegelsene i siste halvdel av 1900-tallet.

Eksperter på slaveri i Amerika insisterte på betydningen av rasisme i slaveerfaringen og på Afrikas relevans for slavenes tilværelse i de amerikanske koloniene og statene.

Eksperter på jødiske og andre immigrantkvinner insisterte på disse gruppenes distinkte erfaringer. Europeiske feminister fulgte andre spor enn Nord-Amerikanske feminister.

Kolonitiden fra de erobredes perspektiv

Post-koloniale historikere snudde historien om kolonitiden på hodet. Det var ikke tilstrekkelig å bare beskrive politikken og oppførselen til de erobrende kolonimaktene eller handlingene til erobrernes guvernører, soldater, nybyggere og misjonærer.

De erobrede måtte selv få en stemme i historien; hvordan de reagerte på europeerne, gjorde motstand eller led, utvekslet kunnskap og varer, og hvordan de gjorde alt dette noen ganger tett sammen med europeerne og andre ganger likegyldige til dem.

Det ble også forsøkt å frembringe en historie for folk uten minne om noen slik historie, for eksempel gjennom å bruke arkeologisk materiale og folkefortellinger til å gjenfortelle urbefolkningers historie.

En utfordring med denne type historieskriving er å unngå beskrivelser av ikke-europeere som om de skulle befinne seg på et tidligere, historisk stadium.

En annen utfordring er å ikke ta for gitt at Europas utviklingsmønster er det eneste mulige sporet, og hvor resten av verden kommer halsende etter.

Guder, medisinmenn og dommere på reisefot

En måte å øke historieskrivingens globale bevissthet på er å studere kulturelle krysninger.

På symposiet brukte Zemon Davis forflytningen av afrikanske tradisjoner for medisin og straff over Atlanteren og til slavekoloniene i Surinam som eksempel på dette.

På midten av 1800-tallet arbeidet omtrent 50 000 mennesker med afrikansk opprinnelse på sukker- og kaffeplantasjene til et tusentalls europeiske nybyggere.

Eldgamle afrikanske tradisjoner og skikker ble med over Atlanterhavet til disse koloniene.

Afrikanske medisinmenn i Surniam

På samme måte som i Afrika var det medisinmenn blant slavene som kunne behandle sykdommer og lidelser.

Medisinmenn fant man over alt på plantasjene i Surinam, mange av dem var født i Afrika, men spesielt mot slutten av 1700-tallet var stadig flere av dem født på Surinam.

Disse hadde ikke monopol på å kurere syke slik som i Afrika. Hver plantasje hadde et medisinkabinett med kirurgiske redskaper og en lege kunne av og til bli tilkalt til en slave.

Koloniherrenes leger hadde ofte et noe blandet syn på slavenes medisinmenn, men de fikk likevel stort sett holde på uten innblanding.

Langs kysten av Guinea og i det omkringliggende afrikanske innland hentet man alltid hjelp fra guder for å oppklare forbrytelser og helbrede syke.

Disse metodene tok medisinmennene tok med seg til koloniene. I tillegg skjedde det også en utveksling med innfødte karibiere, samt at det ble gjort oppdagelser i lokal karibisk flora.

Behandlingen ble alltid akkompagnert av appeller til gudene, og skylden for en pasients død ble som i Afrika ofte lagt på fiendtlige personers forgiftning.

Forbrytelse og straff i koloniene

Et velfungerende slavesamfunn foretrakk ofte å håndtere sine forbrytere selv, før de eventuelt besluttet å levere dem videre til koloniherrenes rettssystem. Trollmennene var sammen med slaveledere sentrale i denne prosessen.

Langs hele Guinea-kysten ble skyld for en forbrytelse - tyveri, utroskap, mord, forgiftning, kidnapping eller hekseri - avgjort gjennom forskjellige tester. I hvert fall to av disse metodene ble også brukt av slavene i Surinam.

I én test måtte den tiltalte plukke en stein eller et skjell opp fra en gryte med kokende vann. Brannskader på armen var tegn på skyld. I en annen test ble et haneben presset gjennom den mistenktes tunge. Hvor lett eller vanskelig benet gikk gjennom tungen var tegn på skyld.

Eget system for straff

I koloniene skulle alle forbrytelser gjort av slaver i prinsippet bli etterforsket og straffet enten av plantasjeeierne eller av koloniens domstoler. Likevel oppstod et eget system for straff blant slavene selv.

I Afrika var dødsdom mulig i forbindelse med mord og spesielt alvorlige forbrytelser, som for eksempel hekseri. Bøter og kompensasjon var mer vanlige straffemetoder. Når disse ikke passet ble den foretrukne straffen i løpet av 1700-tallet å selge den skyldige til europeiske slavehandlere.

I koloniene var enten pisking eller forskjellige former for kompensasjon de to vanligste straffemetodene. I de tilfellene hvor dødststraff var aktuelt, for eksempel i forgiftningssaker, ble den mistenkte ofte overlatt til de hvite myndighetene.

Dansk-norske slavehandlere er kildemateriale

En av de tidligste kildene som forteller om forholdene i Guinea er Ludwig Ferdinand Rømer. Han var leder for det danske Vestindisk-guineisk Kompani som blant annet var involvert i slavehandel. Rømer skrev en bok om Guinea; Tilforladelig Efterretning om Kysten Guinea (1760).

I forordet til denne boken skriver Erik Pontoppidan, tidligere biskop i Bergen, blant annet:

- En av fordelene med nyere tider er at verdens befolkning vet mer om hverandre enn tidligere.

Den gang innebar denne kunnskapen at Pontoppidan finner Rømers fremstilling av forholdene i Afrika så voldelig at det blir et argument for slaveriet.

350 år senere prøver Natalie Zemon Davis gjennom sitt arbeid som historiker å gjenskape de samme slavenes stemmer og syn på verden, i stedet for bare se på dem som offer for undertrykkelse.

Hun viser dem som handlende individer som finner måter å overleve på, som improviserer og som yter motstand.

Og som hun sa i forbindelse med tildelingen av Holbergprisen:

- Jeg har prøvd å skrive en pluralistisk historie hvor fattige er tilstede sammen med rike, hvor jøder og muslimer er sammen med katolikker, protestanter og andre kristne.

- I særdeleshet har jeg prøvd å skrive håpets historie, hvor fortidens variasjoner fascinerer oss og antyder muligheter for fremtiden på tross av tragedier og blodsutgytelse.